De tause og Klokkeklovnene…

POPULÆRE SAKER

Finner DU den skumle feilen?

Ta en titt på disse to pakkene med kjøttdeig. I utgangspunktet ser de dønn like ut, men det er en vesentlig forskjell.  Den ene...

Bokashi – komposter på ditt eget kjøkken!

Når man tenker kompostering skaper det kanskje frykt for stank og råtten mat som godgjør seg i varmen? Neida, slik trenger det ikke å...

B12 – hva vet egentlig legene?

– Vil lege ta fra en diabetiker insulinet når blodsukkeret er stabilisert? Neppe.  Men å kutte B12 -injeksjoner når verdiene er «innafor»,...

Glutenfrie knekkebrød

Glutenfrie frøknekkebrød har vært en del av mitt kosthold de siste 18 årene, og jeg har prøvd utallige oppskrifter og kjøpevarianter. Disse er smakfulle,...
 

Sofia kom til aldershjemmet for halvannet år siden, ute av stand til å hjelpe seg selv. Hun har Alzheimer og lever i sin egen verden. Sofia sitter på sin faste plass i korridoren på hjemmet, og lar dagene komme og dagene gå mens pleierne haster forbi. Hun virker tilsynelatende fornøyd. Sofia klager jo ikke…

Tekst: Berit Kvifte | Foto: Lillian Julsvik 

Natt har blitt dag. Sofia er kledd på og plassert på sin faste plass nederst i korridoren. Pleierne haster forbi den vevre skikkelsen som klamrer seg til en slitt tøyhund. Blikket hennes er tomt. Så plutselig skjer det noe i den gråmalte og lange korridoren. Latter, glade lyder og spill høres! Til syne kommer to klovner dansende bortover til Sofia. Det skjer noe med den demente kvinnen.  Sofia strekker hals og et lite smil anes…

Klokkeklovnene har kommet til sykehjemmet for å gi beboerne noen timer med genuin oppmerksomhet, kjærlighet og glede. Jeg er vitne til at smil i de utrykkløse ansiktene blafrer opp, de mest tause beboerne begynner å synge og noen reiser seg og stabber mot klovnene. Den tunge lufta på ”heimen” løses opp og erstattes med positiv energi fra klovnenes spontane og glade innfall.

– Vår viktigste oppgave er å se menneskene og gripe øyeblikket sammen med dem. Det finnes ingen fasit på hvordan omgås eller behandle demente personer. Alt skjer der og da, forklarer kunstnerisk leder av Klokkeklovnene, Patrick van den Boom (49), som er initiativtaker, jobbet som sykehjemsklovn i 16 år, og underviser på klovneskole både i Nederland og i Norge.

– I utgangspunktet er jeg helsefaglig utdannet, og jobbet i noen år i eldreomsorgen før jeg hoppet av og ble sykehjemsklovn.  Eldreomsorgen i dagens samfunn er effektiv og nødvendig, men det menneskelige aspektet ramler ofte ut i pleiernes overarbeidede hverdag. Våre eldre, som har bygget landet og jobbet beinhardt, reduseres en salderingspost som skal mates, vaskes, medisineres og legges. Det fokuseres mest på primærbehovene, sier Patrick og skjærer en grimase – dog ikke på klovnevis. Når Patrick snakker om våre eldre, er han engasjert og alvorlig.

”Klovnen har ingen preferanser. Han møter den demente slik han er.”

Hvem er de?

I dag finnes det 20 utdannede Klokkeklovner i Norge. Alle har bakgrunn som scenekunstnere og de fleste er utdannet skuespillere. Utdannelsen er toårig.

– Å bli sykehjemsklovn krever og forplikter. Man kan ikke sette på seg en klovnenese, male en stor rød sirkel og ta på rutete bukser og stripete genser om man skal jobbe seriøst. Klokkeklovnene får en grundig innføring i eldreomsorg, kunnskap om hva demens er, etikk og moral. Poenget er ikke å buse inn og lage ablegøyer. De eldre skal behandles med den dypeste respekt, understreker Patrick som kommer rett fra klovnetrening i Oslo til intervjuet med Nye Mat og helse. (saken fortsetter under bildet)

Klokkelovnene feirer i år 10 års jubileum. De har besøkt sykehjem i hele Norge der de har jobbet med helsefremmende klovning for personer med demens, og har møtt over 25.000 beboere siden 2010.

Klokkeklovnene har utviklet metoder som er godt egnet til å fremme positive emosjoner og dermed psykisk velvære hos beboere på norske sykehjem. Det handler i stor grad om respekt; – respekt for verdigheten også til sterkt reduserte mennesker, til dels uten språk. Det handler om respekt for at selv de minste, også ordløse tegn på kommunikasjon, er dramatisk viktige signaler fra mennesker som har mistet sine tidligere evner til kommunikasjon. I Nederland er klovnene et hyppig innslag på sykehjemmene. Patrick forteller til Nye Mat og helse at bare i hans gruppe i Nederland er det 65 utdannede klovner som har 40 sykehjem som «kunder».

– Tatt i betraktning at det er 20 år siden ”Faria-Clowns” startet, er mengde oppdrag en pekepinn på at vi har en viktig plass i eldreomsorgen. I Nederland trykkes sykehjemsklovnene til hjertet av pasienter, deres pårørende og de ansatte.  Klovnene fyller huller de selv ikke makter på grunn av for stor arbeidsmengde. ”Ved hjelp av varme, humor og respekt skaper vi en ny virkelighet som setter ting i andre perspektiv, overraskelser og gleder.” (saken fortsetter under bildet)

Dejavu..

Mens Patrick og to andre klovner gjør seg i stand til dagens visitt på et sykehjem på østkanten i Oslo, legger jeg merke til korridorens beboere der de sitter med halvt lukkede øyne. Ingen mimikk, ikke noe språk. Jeg setter meg hos Sofia, tar hånden hennes og klapper tøyhunden. Hun enser meg ikke.

Mens jeg sitter hos Sofia, får jeg en deja vu-opplevelse.  Jeg er tilbake i tid til min egen farmor som i løpet av en uke forsvant inn i sin egen verden da farfar døde. Den gode farmoren min som i alle år sang og pludret seg gjennom dagene, mistet språket. Besøkene ble triste. Ja, innimellom kviet jeg meg. Hva skulle jeg snakke om? Hva gikk inn? Jeg pleide å holde den ene hånden hennes mens jeg snakket om alt jeg kom på der og da. Satt vi i korridoren, fulgte hun pleierne som stresset forbi med øynene mens hun tviholdt på en pose med kamferdrops. Innimellom hadde jeg lyst til å skrike ut:  Men så svar da! Jeg reiste ofte nedtrykt fra sykehjemsbesøkene – inntil en dag. Jeg hadde sluppet opp for ting å fortelle, så i ren befippelse kom jeg til å synge. Da reagerte farmor! Hun nynnet med og rugget fra side til side. Fra den dagen forstod farmor og jeg hverandre. Synging og nynning på gamle kjente sanger nådde inn til henne. Sykehjemsvisittene var ikke lenger triste.

– Du var en klovn uten å vite om det selv, kvitterer Patrick når jeg nevner min opplevelse senere på dagen.

”Sykehjemsklovneri er en 40 år gammel metode som kommer fra Amerika, og som stadig er under utvikling.”

Hva gjør de?

Plutselig kjenner jeg Sofia rykker til i hånden jeg holder. Patrick og to klovner er på vei mot det lille vakre mennesket. Sofia snur hodet i retning av der klovnene kommer. Plutselig nynner hun med. Hva skjer?

– Det finnes ingen fasit. Det finnes intet manuskript på forestillingen. Vi er ganske enkelt veldig tilstede i det vi gjør. Spørsmålet om “hvorfor i all verden klovne rundt blant demente, de glemmer vel opplevelsen i løpet av to sekunder” – lar jeg ligge.  For det er en grunn til at Sofia reagerer. Hun har møtt klovnene før. Altså er dette en positiv opplevelse som på et eller annet vis når inn til henne, og gleder henne. Det er det det handler om. En god opplevelse.

– Vi legger vekt på å nå gjennom det ytre og inn til den friske delen hos mennesker med demens. Det vil si den delen som gjerne er skjult av sykdommen. Klokkeklovnene snur opp ned på verden og gjør «feil» om til suksess. Det gir lettelse og demper uro og forvirring. Kontakten med de demente er fundamentert på kjærlighet og ikke minst tilstedeværelse på deres premisser. Vi «fjaser» ikke slik klovner gjør i en sirkusmanesje der primæroppgaven er å få publikum til å le.  Vårt «publikum» er med i sin egen forestilling, de demente er hovedpersonen i sitt eget glansnummer, forklarer Patrick entusiastisk.

Eksempelet på dette er kvinnen som åpner opp og begynner å synge av full hals i det en av klovnene slipper et tynt chiffonskjerf over hodet hennes. I utgangspunktet er det en kjærlig berøring, men så skjer det at kvinnen antakelig er tilbake i sitt eget bryllup. Ikke bare lyser hun opp som en sol mens hun synger i vei – mest sannsynlig synger hun på noen sanger de sang under hennes store begivenhet i livet. Kvinnen trekker også med seg de andre i «bryllupet» sitt. Noe helt magisk skjer i rommet.  De demente ser på sin sidemann. Hender famler og berører hverandre over bordet. De sløve blikkene, de apatiske menneskene jeg møtte noen timer tidligere, livner til. Nå ler de. De synger, nynner, vugger i takt, beveger på armer og bein, vifter med tærne, klapper i hendene og er på sin måte «med». Det er rørende. Det er vakkert.

Det umulige er mulig…

En forklaring på det jeg er vitne til, finnes ikke.  Det virker som om det er rytmeinstrumentene, trekkspillet, ukulelen og sangen til klovnene som henter dem inn i situasjonen, men det kan like gjerne være berøringen. Eller mest sannsynlig kombinasjonen.

– Et viktig moment er tid.  Vi haster ikke fra person til person. Vi skal ikke rekke noe. Vi skal bare være i situasjonen, i øyeblikket. Vi har ingen preferanser på hvordan menneskene var før han/hun ble dement. Vi møter dem slik de er her og nå. Det er her klovnen har et fortrinn; han bærer ikke med seg en historie eller spesifikt minne man ønsker å klamre seg fast til. Klovnen møter mennesker med demens i den status hun eller han er i og ut i fra det forsøker å få kontakt. Det er mange som tror at det er bortkastet tid og energi på å få kontakt med mennesker som har demens. At det ikke nytter. Feil! Det er fullt mulig å få kontakt med den ”fjerneste av de fjerne”. Og det er også mulig at mennesker med demens kommer i kontakt med seg selv og med omgivelsene igjen.

Kartet på duken

Å ta bort usikkerhet er viktig for klovnene. Et utslag av dette kan eksempelvis komme til syne ved matbordet. Plutselig hvelver en beboer kaffekoppen eller kanter suppebollen sin utover den hvite duken. Reaksjonen kan være frustrasjon og høy grad av usikkerhet. Like strevsomt er det når en dement glemmer ting, i et øyeblikk der de forstår at de bare surrer eller mister ting i gulvet. Dette fremkaller en rekke negative reaksjoner. (saken fortsetter under bildet)

– En velvet kaffekopp er jo bare et kart på duken! For en klovn er ikke dette en katastrofe. En klovn klapper i hendene og søker på den måten å ta bort usikkerheten og frustrasjonen. Vi aksepterer alt vi møter. Vi stiller med blanke ark, har ingen bakgrunnsinformasjon og stiller helt uforberedt. Det løser vi med å famle oss fram til den gode kontakten. En klovn har kun nåtid – ingen fremtid eller fortid. Hvert møte med en person som har demens er unikt. Klokkeklovnen skal ikke spille klovn, han/hun skal være klovn. Klovnen tar på en måte av seg jakken og blottstiller seg. Ikke la den lille røde nesen lure deg for den er ikke der for å barnliggjøre de vi møter, men den er et vindu inn til sjelen som hjelper oss å komme i kontakt med dem vi møter.

Klovner trenger ikke språk. Jeg kan bable i vei på mitt morsmål som er nederlandsk, men like fullt oppnå kontakt. Jeg uttrykker meg med kroppen, sier Patrick som møter den demente i glede, sinne og tristesse. Kontaktpunktene er forskjellige, men en fellesnevner er at i det øyeblikket den demente og klovnen gråter av glede, skyldes det at kontakt er oppnådd. I noen sekunder eller minutter har klovnen kontakt med den friske delen hos et menneske med demens. Det er sterkt.

Avlastende for pårørende og personale

I Nederland trykkes Klokkeklovnene til brystet av både ansatte og pårørende. Mange pårørende går med konstant dårlig samvittighet overfor sin gamle mor eller far som har demens. De opplever motløshet fordi de ikke når fram til den personen de en gang kjente.

De blir oppskaket når deres – en gang så snille mor – kanskje kjeppjager dem ut av rommet nå de kommer på besøk. Demens er uforutsigbart i måten den rammer. Noen personer blir aggressive, noen bare gråter, andre bare «diller» mens de finnes de som synker inn i apatien. Det er ikke rent få pårørende som går ut av sykehjemmet med lut rygg og øynene fulle av tårer etter å ha besøkt sin mor eller far som har demens.

– Vi oppfordrer sykehjemmene å gi beskjed til pårørende når vi kommer. På den måten får de oppleve at deres «bortkomne» mor eller far responderer på kontakt og berøring. Det blir mye forløsende gråt. Pleierne gråter med de også. De plages med å stå i tidsklemma og føler seg maktesløse i kampen med klokka og de nødvendige gjøremålene, sier Patrick som håper at samfunnet etter hvert våkner opp og ansetter klovner på lik linje med hjelpepleiere. Erfaringene fra Nederland og sykehjem der de har regelmessige besøk av klovner, viser at sykdom hos mennesker med demens og de ansatte reduseres. Glede er ren medisin for alle. En studie som ble utført av Wenche Torrissen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved Høgskulen i Volda/Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, sier dette om klokkeklovnenes arbeid på sykehjem:

«Klokkeklovnene tilfører vitalitet, liv, aktivitet og kreativitet til norske sykehjem og bidrar til at menneskene som bor der, får positive stimuli, mulighet til å stimulere iboende ressurser og til å uttrykke seg kreativt.»

Robotklovnen «Berntsen»

Grunnet korona-pandemien har alt av planlagte kulturaktiviteter og besøk til beboerne på norske sykehjem blitt satt på hold, og dette gjelder også per dags dato. Mao isolasjonen kan bli enda mer langvarig med store utfordringer for både beboere og personale.

Klokkeklovnene har siden forbudet 12. mars jobbet med idéutvikling for hvordan nå frem til beboeren samtidig som vi ivaretar smittevern ved å unngå fysisk kontakt inne på selve sykehjemmet.

– De som bor på sykehjem er nå blant de mest isolerte i hele Norge, sier Patrick og introduserer stolt nyvinningen, robot «Berntsen» Ved bruk av roboten «Berntsen» tas tilgjengelig teknologi i bruk på en ny måte og gjennom utendørsklovninger formidler vi humor og kontakt via vinduene, balkonger, eller møter beboerne ute i hager med 2 meters avstand, forteller Patrick til Nye Mat og helse.

Slik fungerer Berntsen: – Den «digitale klovningen» har vært testet på en demensavdeling på Stalsberg sykehjem ved flere anledninger og med gode tilbakemeldinger fra helsepersonellet der. Denne høsten skal vi gang med digitale besøk på sykehjem i Oslo-området.  Ønsker du kontakt med Klokkeklovnene;

Støtt klokkeklovnene: Kontonummer: 1503.18.61370  eller Vipps til vippsnummer: 80656(kjøp og betal).

Erfaringer:

    • En mann «ble» Napoleon på Økern Sykehjem
    • En kvinne som hadde sluttet å synge, begynte med det igjen på Cathinka Guldberg Senteret.
    • En kvinne som aldri forlot rommet sitt, begynte å følge klovnene helt til utgangsdøren.
    • Pusten endres.
    • Pleierne hevder at de demente spiser bedre etter klovnebesøk.
    • Klovnebesøkene har positiv effekt på personalet.
    • Personalet hevder at de lærer fra klovnene hvordan komme i kontakt med de eldre.

 

Dette er demens

I Norge er det i dag mer enn 70 000 mennesker som lider av demens, og antallet stiger stadig. Sykdommen gjør begrenser kontakt med omgivelsene og det er derfor vanskelig å finne aktiviteter som kan virke stimulerende. Det fører ofte til mental isolasjon.

Demens er ervervet kronisk nedsatt kognitivt funksjonsnivå i tillegg til redusert  funksjonsnivå i jobb- og i private sammenhenger. Avhengig av hvilken sykdom som forårsaker demens, eller hvilke hjerneområder som er rammet, vil etablering av nye minnespor, språk, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner, motorikk, osv. kunne rammes. En del personer utvikler personlighetsforandringer med for eksempel manglende innsikt, dårlig dømmekraft og aggressivitet. Andre symptomer er angst, depresjon, hallusinasjoner, mistenksomhet, vrangforestillinger, tvangsmessig atferd, sviktende evne til å utføre praktiske handlinger samt manglende evne til gjenkjennelse. Den nedsatte hjernefunksjonen går ikke tilbake, og pasienten blir ofte gradvis verre, og vil til slutt bli helt hjelpeløs.

(Kilde: Wikipedia)

 
- Advertisement -

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

- Annonse -

VÅRE SISTE SAKER

Bygg brød med bygg!

Når vi slår på tråden til Jenny, står hun bøyd over en surdeig og forbereder åpent bakeri dagen etter. Men Jenny fikser glatt å...

Hæ – spiser du te? 

Ja, jeg spiser te, særlig på høsten. Det er tida for å lage alle slags koooose-drikker. En god kopp med noe smakfullt, søtt og...

Videomøter belastende for dem med sosial angst

Koronapandemien har ført til en oppblomstring av videomøter. Istedenfor å treffes på kontorer og i møterom, skal vi nå (ofte) treffes via skjermen fra...

Vi trenger ikke være rike, vakre og friske for å være lykkelig

Det er et ordtak som sier – «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» Hørt det mange ganger før og...

Podcast: Marianne møter Kamilla Ravn Fossem – Ble flinkere å ta vare på seg selv

I denne episoden møter du Kamilla Ravn Fossem fra Sortland. Ei dame på 38 år som raust deler sine erfaringer og våger å snakke...

Relaterte saker

- Advertisement -