Koronatankekjør….all day long….

POPULÆRE SAKER

Jeg åpner avisen. Fete overskrifter slår imot meg med all sin grufullhet; mer virus, mer utbrudd og flere kommuner i lockdown. Det knyter seg i hele meg.

KRONIKK:  Kathrine Kragøe Skjelvan   Illustrasjon: Eva Badendyck

Jeg bestemmer meg for å scrolle forbi alt som handler om pandemien, late som det  ikke affiserer meg.  Jeg vil heller bruke hverdagen til å lese noe hyggelig, se en film av Bernie Sanders med vottene som kastes ut av en campingstol, eller se på søte katter på youtube. Jeg vil prøve å trekke på skuldrene, smile lett oppgitt og gå videre… Men, hadde det vært så enkelt.

Jeg sitter i bilen, skal et kjapt ærend på butikken, famler med antibac, munnbind og bilnøkler mens jeg prøver å manøvrere meg ut av bilen med duggede briller og tung i pusten.  

Inne i butikken med “rustningen” på, behørig avstand til så mange jeg klarer, omveier forbi de munnbindløse gamlingene, fravær av datohysteri (jeg tar jo bare den forreste pakken med skinke), og “tæpping”.  Vi kan det nå, vi har god trening. Det har (slik teorien også beskriver det) vokst seg fram en slags ny normalitet hos meg selv om munnbindet gir meg klaustrofobi og kløen på overleppa ikke gir seg før jeg kan befri meg fra det lyseblå papirstykket.

Den nye “normalen” er slitsom. Slitsom for hodet, for psyken, for helsa. Det gir ingen mening i å ikke kunne slentre tankeløst rundt om i by og bygd uten å måtte vurdere tetthet mellom mennesker, avstander, omveier og tidspunkt for handleturen. Jeg blir nedfor av å ikke få klemme venner og håndhilse på nye kollegaer. Det er slitsomt å avholde møter på teams og å sitte dag ut og dag inn i god-stolen med pc i fanget, innesperret på hjemmekontoret. Det skulle jo ikke vare såååå lenge..

Jeg kjenner på en usigelig tretthet og et intenst ønske om å få hverdagen min tilbake. De bekymringsløse dagene da jeg kunne klemme familie og venner når jeg ville, puste normalt og ikke slite med tørre sviende hender etter all spriting og vasking.

Mest slitsomt er det å legge seg om kvelden. Når hodet treffer puta, ruller avisoverskriftene i reprise over netthinnen, og det går opp for meg hvilken tilstand nasjonen og verden befinner seg i. Det blir nærmest håpløst å få sove fordi tankene stiller seg i en laaaang kø. De kretser rundt spørsmålet om hvor vi er som samfunn om et halvt år, om ett år – om 5 år. Jeg tenker på alt som barna går glipp av og må oppleve, på om jobbene våre fortsatt eksisterer, om vaksinen fungerer, om noen jeg kjenner blir syke og dør,  får seinvirkninger av vaksinen… Alle tankene tugger seg sammen i et stort nøste jeg ikke finner verken begynnelse eller ende på. .

Det er tungt å tenke på alle de ensomme, de som heller vil dø av korona enn ensomhet. Jeg tenker på at slektninger er blitt mine “nærkontakter” og resten kalles kohorter. 

Det er tungt å tenke på kronisk syke som er låst til leiligheten sin fordi heisen er en potensiell koronafelle. Det er tungt å tenke på at familien min er nesten 100 mil unna. Når kan vi sees igjen? Og til hvilken pris eller konsekvens? Har DU kjent på det samme?

Dessuten er jeg livredd for å bli syk. Ikke for sykdommen i seg selv, men for å bli en superspreder.  Ei som tror hun “bare” har rennende nese fordi det er kaldt ute, men så er det Korona.  Hva hvis tempen viser 37,2 –  er ikke det feber? Jo, kanskje? Eller…..Nei. Jeg er ikke forkjøla egentlig. Bare litt vondt i hodet. Huff det ER jo et av koronasymptomene det. Men nei, kanskje ikke, det er nok fordi jeg hadde på feil briller på jobb i dag. Jeg spekulerer, vurderer, kverulerer og elter i vei inni mitt egent hode..

Heldigvis kan jeg isolere meg oppå “myra ” mi og drive med det jeg liker best. Jeg trenger ikke  å møte en kjeft på aldri så lenge heller (selv om jeg savner dem av hele mitt hjerte). Jeg kan kjøre hest i skogen, gå på ski på åkeren og handle 30 minutter før stengetid i nærbutikken med både munnbind og antibac forskriftsmessig i bruk. Alt for å ivareta meg sjøl og andre.  Men så er det “koranatankene” mine da… Som kverner all day and night long.  Det gjør meg stressa og tapper meg for krefter, jeg får vondt i både kropp og sinn av å kjenne på tankene og følelsene. Jeg blir overveldet og maktesløs. Det hjelper ikke meg at tristhet og redsel er innafor normalen. 

Det blir bra.  Det forteller jeg til ungene mine hver dag, så jeg bør jo snart begynne å tro på det jeg også.

Det må det!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

- Annonse -

VÅRE SISTE SAKER

Relaterte saker